Introduksjon

til argumentasjonen for å gå over til ett notesystem

Når jeg nå har begynt å skrive om musikklære er det ganske dristig, om jeg så skal si det selv. Jeg har ingen utdannelse i musikk, og jeg er en middelmådig klarinettist og en enda dårligere korpsleder for et lite janitsjarkorps. I tenårene fikk jeg mine første bøker om musikk. “Musikklære” av Finn Benestad og “Noe om musikk” av Aage Hansen. De var spennende og for det meste uforståelig. Klarinetten var ikke til mye hjelp i harmonilæren, og så hadde jo livet annet å by på enn elementær melodi- og formlære.

For 25 år siden kom det orgel i huset, og siden det har jeg øvet fem minutter hver dag. Den første septim-akkorden jeg tok, fikk meg til å lure. Kunne det der være riktig? Men min kjære frue forsikret meg om at det var både rett og riktig. Med tid og stunder ble jeg vant til den og mange andre spennende akkorder. Jeg kjøpte flere bøker om akkordlære og “orgelspillerens grunnbok” og så videre, men det var tungt stoff i tykke bøker, og ingen av dem ga meg noen snarvei til å lese besifring eller selv å sette en akkord som passet til en melodi. Så laget jeg mitt eget system, helt uten bruk av ord som ters og kvart, forminsket og forstørret.

Så kom jeg etter hvert så langt at jeg skulle spille etter “skikkelige” piano og orgelnoter. Da forstod jeg hvorfor så mange unger slutter å spille etter noen år. Den hersens F-nøkkelen ødelegger jo all spilleglede for de fleste. Men til å begynne med resignerte jeg, slik som de fleste, og tenkte at slik var det nå bare. Fotbassen gikk det nå for så vidt greit med, å forholde seg til en note i slengen klarte hjernen sånn noenlunde, og føttene lærte seg det utenat etter noe øving. Men for et slit.

For seks år siden startet noen ivrige sjeler i bygda opp med “17. mai-korps”. Skolemusikken var lagt i grus flere år tidligere, og alle savnet korpsmusikken på nasjonaldagen. Jeg fant fram klarinetten og ble med gjengen, og det var artig. Det utviklet seg videre, og som uføretrygdet slabbedask passet det bra for meg å være med å dra i gang et korps i bygda. Jeg er jo ikke noe bedre utrustet enn de andre på noen måte, og musikalsk er jeg nok dårligere enn mange, men jeg tar meg ikke selv så høytidlig; er ikke redd for å dumme meg ut.

Det har nok noe med alder å gjøre, men, etter at en lærer på folkeskolen skulle ha oss til å tro på at det var vasshinna som holdt båtene flytende, skjønte jeg at autoriteter og fagfolk var like dumme som oss andre, og mistet respekten for dem. Og siden jeg kjenner mine begrensninger, (liker jeg å tro) blir ikke fallhøyden så stor.

Da vi startet korpset hadde vi dårlige odds mot oss, bortsett fra at vi ville, og det er jo viktig. For å berge oss økonomisk var det klart at vi kunne ikke leie inn dirigent på helårsbasis, så da ble det til at undertegnede tok på seg å være såkalt musikalsk leder. Og det ble interessant og arbeidskrevende. Mange timer med å sortere gamle notearkiv og studere partitur. Og etter hvert lærte jeg mer og mer. Når jeg traff på dirigenter og musikere, så spurte jeg og grov, og mange tips fikk jeg på den måten.

Vi leier inn en erfaren dirigent på noen øvelser foran konserter og på konsertene, og det har fungert godt. Både jeg og de andre i korpset har lært masse av ham.  Vi er i gode perioder hele dusinet fullt i korpset vårt. Vi har ikke horn i F eller Eb, ingen tromboner eller fløyter. Og selv med disse “flexi-arr.” som er å få nå, (kjekke saker), så hender det at jeg må skrive om noter for å få balanse i lydbildet. Enda mer arbeid med gamle arrangement der kompet er skrevet ut for C-instrument i F-nøkkel.

Lurer på hvor mange timer som har gått med for trombonister som har sittet og skrevet om notene sine til G-nøkkel bakover i tiden? Det er ikke få, og det bare på grunn av tull.

At musikkteoretikere ikke har evnet å modernisere notesystemene for lenge siden er for meg uforståelig. I dag finnes det ingen unnskyldning for å la være. Datamaskinene bruker ingen tid på transponering, trykkeriene slipper å “sette” noe som helst, så det er bare å bestemme seg og gå i gang.

Og det er kanskje nettopp her hunden ligger begravet. Ingen vil bestemme at notesystemet skal forandres. Det mangler nok både mot og vilje. At denne unnfallenheten virker svært negativt i det lange løp, er det ikke så liketil å konkretisere eller tallfeste. Men i vår hektiske tidsalder ser vel de fleste at den oppvoksende slekt nødig ofrer mye tid på tidkrevende studier. De har så mye kjekt å velge i. Da jeg antydet til en ung pode at det nok kunne ta opptil fem år før ha fikk skikkelig taket på å det å slå trommer, kom det ganske kontant; ”Det har jeg ikke tid til”. Og en musikklærer jeg kjenner fortalte at elevene ofte stusset på denne F-nøkkelen, og noen av dem så straks at hvis den ble flyttet opp ”et hakk”, ja så slapp de å slite med innlæringen. Og det er ikke verre enn det.

Dagens notesystem er ekskluderende, og resultatet er at vi går glipp av mange talenter og flinke musikere. Vi er alle forskjellige. Et musikalsk talent kan godt slite med å i det hele tatt å lære seg noter, og det å måtte lære inn både F- og C-nøkler kan for noen være helt umulig. Mens andre igjen lærer seg alt uten problem, men mangler musikalsk følelse og spiller som noen trehester.

Da jeg gikk på skolen var det mange dyslektikere som ble mobbet som dumme, som regel av lærerne. I dag vet vel alle bedre?

La oss gjøre note- og musikklære så enkelt og forståelig som mulig, slik at det kan bli en inkluderende syssel for langt flere enn det er i dag. Vi i Norge liker å tro at vi er best i verden på mange områder, og blir vi det første landet til å sette en ny standard for noteskriving, har vi virkelig gjort noe bra for de kommende generasjoner.

Og; forlagene må da vel være interesserte i at så mange som mulig holder på med musikk? Det er vel det de tjener penger på.

(Fortsett til argumentasjonen.)