Men hva skal til for å få utdanningsinstitusjonene til å innrømme dette? Det er det store spørsmål.
I dag er det ingen som skriver noter med gåsefjærpenn lenger, men innlæringen av, og bruken av musikknotasjon ligger fortsatt i den tidsalder da fjærpennen var vanlig. Bruken av nøkler i musikknotasjonen er en direkte følge av at det var lettere for komponistene å bruke forskjellige nøkler enn det var å skrive hjelpelinjer. Slik var det også for trykkeriene da det ble vanlig å mangfoldiggjøre musikkverk på maskinelt vis. Papir var rådyrt, og det var viktig å få så mange notelinjer som mulig inn på hver side. At komponistene ikke kom på å bruke en og samme nøkkel med anvisning til forskjellige oktaver istedenfor alle de forskjellige nøklene er et av de puss skjebnen har spilt oss. Det er ikke slik som mange tror, at musikknotasjonen må være som den er. Den er skapt av mennesker og tilfeldigheter.
Jeg er ikke den eneste som synes at dagens musikknotasjon bør forandres til det bedre. Omtrent 90 patenter på ”new musical notation” har blitt registrert i USA. Det første kom i 1839. Ingen av disse har gjort noen stor suksess, og årsaken til det er nok at den musikknotasjon som er vanlig i vestlige land faktisk har sine fortrinn. Det er øynene våre som ser notene, og det er viktig å ha et system som vi kjenner igjen og kan tolke på brøkdelen av et sekund.
Å ha forskjellige nøkler til forskjellige instrument er derimot helt på jordet, det har ingen praktisk betydning lenger, det er ganske enkelt gammeldags. Notesystemet som er brukt til piano, orgel og en del bassinstrument er fiendtlig overfor nye studenter og virker ekskluderende. Derfor må både F-nøkkelsystemet og C-nøkkelsystemet fases ut over tid, og et system som er basert på G-nøkkelsystemet, som de aller fleste lærer som barn, bli det vanlige.
At dette er mulig i en praktisk hverdag ser vi i notasjonen til saksofonene, for eksempel. At cello og bratsj må spille etter både to og tre forskjellige nøkler er ganske enkelt sagt; tull. Trombonenotene blir levert i tre forskjellige versjoner. En versjon til de som spiller Bb-trombone i G-nøkkel, en versjon til Bb-trombone i F-nøkkel og en (amerikansk) versjon til de som sier at Bb-instrumentet er et C-instrument i F-nøkkel. Verre kan det nesten ikke bli.
Jeg skal ikke komme inn på alle de merkelige argumentene jeg blir møtt med i diskusjoner, men det finnes ingen fornuftige argumenter mot mitt forslag om å gå inn for et system basert på G-nøkkelen.
Da jeg gikk på yrkesskolen for å bli tømrer var det mye nytt å lære. Av gamle byggeteknikker fikk vi innføring i franske trelås og lafting, og vi måtte tegne slike løsninger og lage modeller. Men dette var jo ikke det viktigste med skolen. Poenget var jo å utdanne tømrere og snekkere som kunne utføre arbeid som stod opp til dagens krav og byggeteknikker, og i all hovedsak ble det brukt mest undervisningstid på dette. Målet for musikkinstitusjonene bør vel i første rekke være å utdanne musikere, og ikke musikkteoretikere med museumsholdninger til musikknotasjon.
Som eksempel bruker studenter i Belgia og Frankrike faktisk flere år på å studere og lære seg å bladlese de forskjellige nøklene. Dette er jo helt absurd, og har ingenting med musikkutdannelse å gjøre. Å forstå de forskjellige nøklene er gjort på noen timer, men å lære å spille de forskjellige tar tid og atter tid. Kan et moderne samfunn tillate seg sånne ting?
Studentene som nok ser galskapen i det hele har liten mulighet til å opponere fordi de da vil få dårlige karakterer, og slik fortsetter det i generasjon etter generasjon. Jeg kan dra sammenligninger langt her til ting som har lite med musikk å gjøre, men skal nøye meg med å påpeke at det er ikke så veldig lenge siden jorda var flat, og enda kortere tid siden dr. Semmelweis ble hånet og mobbet for sin nytenking. Jorda er rund og Semmelweis hadde rett, og i musikknotasjon kan alle partiturer og instrumentstemmer skrives i G-nøkkelsystemet.
Tør noen med utdannelse og fagkunnskap ta opp denne hansken, eller skal musikkundervisningen leve i middelalderen også i framtiden?
Christian Koksvik.